Adana dag 2

Det var godt å få sove i det kjölige rommet. ACen funker – takk og lov!!!

Klokka ni på morgenen var vi på busstasjonen og kjöpte billetter til Antakya – ti minutter senere startet turen. Etter en time på bussen begynte vi å lure – kan dette stemme? Vi skulle da värt framme nå? Det viste seg at det finns flere Antakiyaer og vi havnet på den bussen som dro mot den syriske grensen til Antakya/Hatay.

Vi hoppet av bussen ved förste store stoppestedet som var Iskenderum. Der ruset vi inn og kjöpte billett tilbake til Adana. Den bussen var i ferd med å kjöre og var kommet ca 400 meter ned i gata. En av de ansatte på busselskapet Metro kastet seg på en for liten sykkel for å stoppe bussen til Adana för den forsvant i det fjerne. Vi avsluttet billettkjöpet og närmest löp de 400 meterne til bussen.

En og en halv time senere var vi tilbake der vi startet.

Da ble det lunch på lokantaen på busstasjonen med en liten fundering hva vi nå skulle gjöre. En av de ansatte på lokantaen sa at vi måtte reise til sentrum å ta toget til det Antakya vi skulle til. Merkelig! Vi vet ingen ting om tog her - har hverken sett eller hört noe til tog.

Svette og varme tok vi en tur på hotellrommet for å dusje og kjöle oss ned. Det er närmest ulidelig varmt her og vanskelig å puste på grunn av innlandsklima uten et vindpust.

På ettermiddagen tok vi en runde i byen. Folk stirret på oss og vi fölte oss litt som ailiens.

Det finns en del inpåslitne tiggere her - särlig mange damer med barn. Tigging har nesten värt et fravärende syn på alle andre steder vi til nå har besökt.

Tydeligvis er det dårlig med barnomsorg her for barna ser ut til å väre med mödrene på jobben. Vi leste også i avisa at dette var et utviklingsområde for landet. Kvinners utdanning må også forbedres for å få flere kvinner ut i jobb, noe som, vil väre avgjörende for at Tyrkias ökonomi skal fortsette å vokse.

Vi spaserte rund i byen i den uutholdelige heten et par timer för vi snudde nesa mot hotellet for å spise middag der. Vi fant ingen bra restauranter ute på byen. Kanskje folk ikke har råd til å gå ut å spise her?

Under ser vi en av de mange "spökelsesgatene"

 Vi så også en steingammel liten moské på vår bytur.

I gata under var det litt liv med noen triste kaféer og små boder.

På bildet under ser vi at det selges levende, fargede kyllinger (rosa, grönne og gule) og bitte små levende kaninunger

Tyrkias andre president Ismet Inönu sto på sokkel i den ene parken vi fant. Han var Atatürks höyre hånd för han ble president i 1938.

En stilig fontene fantes det med stort skilt at det ikke var lov å bade der. Sikkert nödvendig med skilt for i denne varmen ville det värt utrolig fristende - i alle fall å vasse. Folk drakk rett fra kranen som var montert i tilknyttning til fontenen, så tydeligvis er vannkvaliteten god nok til at de lokale kan drikke kranvann. Vi holder oss til flaskevann.  Det har vi gjort i alle byene vi har besökt. Vannet har värt av ulik kvalitet rundt om i landet, men bare i Istanbul har det värt presisert at kranvannet ikke kan drikkes.

Middagen på hotellet smakte godt og kokken selv kom ut og spurte om maten smakte bra. Hotellpersonalet ser tydlig ut til å sette pris på at vi bruker den lille tyrkisken vi kan.

Adana har ikke så mye severdigheter å by på så i morgen tar vi en skikkelig slappavdag ved bassenget.