Istanbul dag 2

Dagen startet herlig, med frokost på hotellet sin flotte takterasse. Under ser du utsikten fra hotellterrasen.

Det meste man kan önske seg til frokost var å finne. 

Og Anne-Grehte fikk svar på hvordan man spiser med chador, ettersom damen på nabobordet var helt tildekt, man drar tydligvis bare ned munnbindet og vips så kan man putte maten inn.

Vi er usikre på hvor damen på nabobordet kom fra, men hun bor på hotellet med sin familie. Man kunne lett observere at kjönnsrolle mönstrene var tadisjonelle hierarkiske, der gutta er viktigere en damene. Og datteren fikk en stemoderlig behandling, mens guttebarnet ble curlet hele veien til mekka. Ett interessant paradox i så måte var att de hadde Ipader som de brukte ved bordet, tydligvis kommer ikke fremskrittene gjevnt fordelt.

Ingen av oss kan huske å ha sett chadorkledde damer sist vi var i Istanbul for snart 8 år siden, men nå ser vi de overalt, på trikken, på hotellet og ute på gaten. Vi stiller oss spörsmålet om Tyrkia har gått i en mer muslims rettning, dog vet vi jo ikke om de er Tyrkere eller turister fra andre muslimske land. Det er noe vi må finne ut mer om. En annen observasjon er at hijab ikke ser ut til å ha blitt mer vanlig blant tyrkiske damer, noe som gir oss inntrykket av at religionstilknyttningen er polarisert.

Etter frokost tok vi turen til Haga Sofia, men der var köen allerede blitt så lang at vi betemte oss for å besöke den tidlig tirsdag morgen isteden. Haga Sofia er nå et museum, og dermed ikke lenger verken moske eller kirke slik som den har värt i tidligere tider, og som mange andre museer er det stengt på mandager. 

 Her ser man köen inn til Haga Sofia kl 11 på en söndag. Bildene nedenfor er fra området rundt Haga Sofia og den blå moske.

 Denne paviljongen blir kalt den tyske fontene, dette fordi den var en gave fra tyskland til sultanen. For ett vakkert innvendig tak!

I og med at vi ikke fikk sett Haga Sofia bestmte vi oss for å dra til den store busstasjonen og kjöpe bussbillett til Sinop. Ettersom det ville innebäre at vi måtte ta både trikk og metro og uten å helt vite hvor busstasjonen lå, så fant vi ut at det beste ville väre å ta en drosje. Det var veldig smidig og vi er glad vi valgte det. Busstasjonen la et stykke utenfor byen og var veldig stor! 

 

Da vi steg ut av drosjen begynte letingen etter det rette busselskapet. Busselskapet med den störste Sinop logoen hadde ikke billetter för 7 juli, så vi måtte fortsette å lete. Da mötte vi en av de notorisk hyggelige Tyrkerne som gjerne ville vise oss hvor vi skulle gå. Så han springmarsjet avgårde mot målet og vi hang etter som to turiste i band! Men heldigvis visste han hva han gjorde og vi fikk tak i bussbilletter til Sinop om ettermiddagen den 4 juli. Bussen er en nattbuss og vi kommer fram kl 7 om morgenen.

Resten av dagen vandret vi rundt i det yrende folkelivet, det var millioner av tyrkere ute i gatene og i parkene. Det var tydligvis en populär dag for piknik. Parkene var fulle av glade og aktive tyrkere. Og gatene var stinne av shoppende mennesker. 

Over vises en av de mange vakre rundkjöringene i Istanbul, her med pelargonier og roser.

 Og vi gikk forbi det hotellet vi bodde på sist vi var i Istanbul, Orien express Hotel.

Anne-Grehte mötte en kurder som jobber på en restaurant ikke langt fra hotellet vårt. Han tullet og sa han ikke kunne snakke Tyrkisk, tydelig at han hadde behov for å markere at han var kurdisk. Han kom fra Dyarbakir og jobbet på restauranten sammen med sin fetter. Dette er jo en historier som vi har mött på utallige ganger i Alanya og som alltid er moro å höre om. Anne-grethe trodde hun hadde bestillt pepperbiff, men fikk noe helt annet. Heldigvis var det veldig godt, om enn litt dyrt.

Etter middagen ville vi se finale kampen mellom Italia og Spania, men begge var trötte og vi sovnet begge to. Sånn i ettertid kan man si at det var litt synd for det ble en legendarisk finale, fra et suverent Spansk fotballag som nå har tre strake mesterskapsseiere bak seg og som kanskje er det beste landslaget gjennom alle tider!