Busstur Adana - Antalya

Tidlig opp – frokost klokka 07.00 – check ut og ta en taxi till Otogar (busstasjonen) Det er tidlig tirsdags morgen men varmen slår imot oss - 33 grader og klokka er bare 08.00.

Denne gangen reiste vi med Akdenize som er det tyrkiske ordet for Middelhavet. Bussetene var heldigvis gode og plasseringen var langt fram i bussen med god utsikt ut frontruta.

Den förste store byen vi kom til var Mersin. Dette var en riktig vakker by med lekre midtrabatter flere kilometer för og etter byen. Ny moderne byggninger som så velholdte ut. Middelhavet lyste mot oss i den lekre turkisblå fargen.

Vi kjörte langs middelhavet i mange mil helt fram til byen Silifke som også bar preg av samme friskhet som Mersin.

Vi så mye og mangt fra vinduene i bussen blant annet et dyremarked som sendte tankene langt tilbake i tid. Vi slo fast at landet er mangslunkent med alt fra hypermoderne, lekre butikker til eldgamle tradisjonsbundne måter å leve på. Fra helt moderne klär til moter som sikkert preget landet for mer enn femti år siden. Fattige, ustelt mennesker og folk i smarte klär med laptopen under armen.

Utvikling ser vi også på veiene der nye veiprosjekter kan sees neste over alt i Tyrkia. På veien fra Silifke til Anamour kjörte vi på gamleveien, med byggearbeidet på den nye veien på den ene siden og middelhavet på den andre. Mot middelhavet var det ofte dype skrenter, og den nye veien må legges i tunell flere steder. Veien mellom Silifke og Anamour var også så smal og svingete at flere i bussen kastet opp av reisesyke. Heldigvis ble ingen av oss kvalme. Bussen brukte hele veibanen for å komme seg rundt svingene og selv de mest hardföre ville fölt et visst ubehag ved å sitte foran i bussen og se alt som foregikk, med de smale veiene og den mötende trafikken. Distansen fra Silifke til Anamour er på 13,6 mil og tok oss hele fire timer! 

Vi stoppet mange steder underveis, noe som også bidro til at turen tok så lang tid som den gjorde. Hele 13 timer var vi på reise, men det var fint å se ut vinduene, sitte å lese og höre på musikk og småprate oss gjennom sörlige Tyrkia. Det at bussene stopper såpass ofte som de gjör er med på å gjore bussturene mer komfortable, da kan man gå ut og strekke på beina, kjöpe seg litt kaldt vann og eventuellt bruke toalettet om det er tid til det. På denne turen hadde vi også et lengre stopp, der vi kunne spise lunsj på en fin veikro, med utsikt over middelhavet.

Gasipasa var overhode ikke til å kjenne igjen, turismen har helt tydelig kommet også hit. For ti år siden var dette en bitte, liten tyrkisk by uten en eneste turist.

Alanya har vokst seg utover alle bredder og var heller ikke til å kjenne igjen. For ca ti år siden tok det mer en to timer fra Alanya til flyplassen i Antalya – nå gikk turen unna på 1,5 time på en flerfelts motorvei med innlagte tuneller.

Selv om setene i bussen var gode og ACen fungerte hadde vi nå fått tresmak i rumpa og var helt seige på huden av varmen. Takk og lov at vi var framme på busstasjonen i Antalya endelig - og klokka var 20.30. Det er dog mindre slitsomt å reise på dagtid enn å ta nattbuss syns vi.

Nå gikk turen till billettbua for å kjöpe bussbilletter til Izmir klokka 09.00 den 22 juli. Denne gangen blir det selskapet Kamil Koc.

Under ser vi hotellet fra utsiden.

Da vi kom til hotellet og hadde sjekket in syns vi det var natta så vi bare dusjet og la oss.