Izmir dag 1

Bussen gikk så tidlig idag at vi ikke rakk å spise frokost på hotellet, så den tok vi i form av en slags pizza på busstasjonen. Og på busstasjonen så vi en kjempekoselig og innbydende bokhandel under en spiraltrapp midt inne i den store avgangshallen. Den hadde en egen hylle for vampyrlitteratur på tyrkisk, så den trenden har tydligvis kommet også hit.

Bussen freste mellom bergtoppene på förste delen av bussturen idag, det var fin bred vei og milene raste forbi med karrig landskap på utsiden av bussrutene. Da vi hadde passert Denizli ble landskapet åpnere og frodigere med store dyrkede felter med bomull og solsikker. Solsikkene hang med hodet i varmen, klare til hösting.

Idag reiset vi med Kamil Koc, setene i den bussen var ikke like gode som i Akdeniz bussen, men air-condition var veldig bra. I motsettning til det vi trodde da vi startet reisen så er det ikke toalett ombord på bussene. Toalettet har värt fravärende på alle bussene vi har reist med så langt. Og idag stoppet vi ikke like ofte som vanlig så det gjaldt å benytte sjansen da den kom etter ca fire timer. Da stoppet vi i 30 minutter og vi fikk gjort det nödvendig, som å spise toast med ost og salami og kjöpe inn nytt kaldt vann.

Inn til Izmir var vi femten minutter för skjema og vi kjöpte billett videre til Istanbul med en gang. Da vi skulle ta taxi til hotellet startet det som om noen år kommer til å bli en morsom histore, men som akkurat nå ikke er så morsom. Taxisjafören dyttet koffertene inn i bagasjerommet som var for lite til å lukkes igjen og den ene kofferten ble liggenden på kanten av bagasjerommet mens den andre heldigvis lå tryggt på innsiden. Lokket ble sikkret med et strikk. Seteryggen på sjåförens sete var gått istykker og lå over baksetet, sjåfören klamret seg til rattet for å holde seg oppe, da han råkjörte mot hotellet. Vi satt med hjertet i halsen og ventet på at kofferten skulle dette ut og at klärne skulle blaffre i vinden som löv i en höststorm.

Men han visste hvor hotellet var? Javisst ikke noe problem, og han kjörte oss helt til dören för han tråkket gassen i bånn og forsvant inn i bybildet. Men noe merkelig mötte oss da vi stod på utsiden, det var dekket for i vinduene... Men inngangen lå på siden av byggningen, så vi fortsatte dit, bare for å finne dören låst. Ikke noe lapp i vinduet, ingen forklaring.

Da lente en mann seg ut av vinduet i andre etasje på byggningen tvers over gaten og sa, ”Hisar closed!” vi svarte ”What do you mean, closed? Like out of business?” Yes, yes..., Hisar closed” Måpende måtte vi konstatere at reiseklisjeen hadde truffet oss, bestillt og betalt oppholdet over internett på et nedlagt hotell! Da så vi på hverandre og spurte ”Hva gjör vi nå?”

Men som sagt er vi jo i Tyrkia, og da mannen i vinduet skjönte at vi måtte ha et nytt hotell, var han ikke sen om å foreslå hotellet rett nedi gaten, som han innsisterte på at var et veldig fint hotell. I tillegg kom det flere tyrkere til som ville hjelpe oss med koffertene. Vi startet nedover gaten og befant oss snart i lobbyen på Grand Zeybek Hotel. Resepsjonisten snakket engelsk og hotellet så rent og ryddig ut, så vi så ingen grund til å lete videre etter et annet og kanskje bedre hotell et annet sted i byen. 

Rommet hadde to senger, velfungerende air-condition og internett tilgang, og da er jo vi fornöyd. 

Etter å ha roet oss litt ned og funnet oss tilrette på hotelrommet, gikk vi ut for å spise middag og da fant vi en fin lokanta som vi spiste på, maten var god, og vi har allerede snakket om å spise der igjen en av de kommende dagene. 

Idag har vi reist 473 kilometer på åtte timer, og nå sitter vi på hotellrommet og slapper av og lader opp til morgendagen.