Ankara dag 2

Det er varmt om natten når airconditionen ikke fungerer som den skal. I natt åpent vi alle vinduer for å la den svalere natteluften skylle gjennom rommet. Det hjalp, men begge var tidlig våkne og vi gikk ned til frokost ti på sju. Der ble vi mött av en lukseriös overflod, av kjöttpålegg, ost, eggeretter, frukt og grönnt. Det ble en herlig frokost! Til og med kaffen var ekstra god, så vi ble sittende lenge og småprate og bare nyte stunden. Etter frokost tok vi turen til Ataturk mausoleet, som bildene viser er det et mektig monument over Tyrkias store man, Mustafa Kemal. Selv om det på kartet ser ut til å ligge rett ved vårt hotell, var det ett stykke å gå. 

Mustafa Kemal ble födt i Saloniki i det som idag er Hellas og han döde etter en tids sykdom i Dolma Bache palasset i Istanbul, den 10 november, 1938, kl 0955. Ataturk har blitt en mytisk mann, men fra det vi kan lese var mannen bakom myten verdt å studere. Bildene under er tatt i det vi närmer oss mausoleet.

Noe vi la merke til var at mausoleet hadde sin egen stil, det var ikke utpreget osmansk eller bysantisk, men det ser ut til å väre utsmykket i tråd med de idealer og målsettinger Ataturk hadde i sitt eget liv og for Tyrkia som nasjon. Se bare på utsmykkningen i taket på mausoleet, og den stramme regelbundne stilen på selve mausoleet. Tilsynelatende låner den fra den klassiske arkitekturen, men fremstiller den på en moderne og strammere måte. Fint var det også att söylegangene lot byen skinne igjennom slik at det ble ett samspill mellom monumentet og omgivelsene. 

Da vi stod på plassen og forsökte å ta inn over oss dette store monumentet og hva Ataturk må ha betydd og fortsatt betyr for det tyrkiske folket, kunne vi se hundrevis av svaler fly rundt mausoleet som rastlöse sjeler svermet de i flokk frem og tilbake utenfor byggningen. Det sies at ravnene kretset rundt slagmarkene i eldre tider, og der vi stod i den brennhete solen tenkte vi på dette med fugler som symboler knyttet til döden. Men som vi sier i Norge ”en svale gjör ingen sommer” men hva gjör hundre svaler? To hundre? Kanskje kan det väre et bilde på håpet om en framtid av lykke og velstand for den nasjon som ble grunnlagt i 1923 og som fortsatt jobber med å finne seg selv, og med å skape seg en bedre fremtid. 

Mausoleet lå i en vakker park, som var fyllt med ulike vekster og vakre blomster, utrolig velholdt. 

Fra mausoleet tok vi en taxi til handelssentrumet på Gazi Mustafa Kemal Bulvari, stedet heter Kizilay og er en samling butikker og kjöpesentre. Der slappet vi av i en av de mange parkene her i byen. 

Da klokken ble 12 spiste vi lunsj på en av restaurantene i området. För vi tok en taxi tilbake til hotellet. Da vi hadde lukket bildören og taxien hadde kjört. Oppdagen jeg at jeg hadde mistet kameraet vårt. Etter en grundig gjennomgang av sekken og lommene var det bare å konstatere faktum. Begge stod vi der og undret på når jeg hadde det sist og om det kunne väre mulig å få det tilbake. Vi aksepterte at det var lite sannsynlig, men jeg husket at jeg hadde det på bordet da vi spiste lunsj, så vi reiste tilbake dit for å se om noen hadde funnet det der. Den turen bar ikke frukter, vi returnerte derfor til hotellet uten kamera.

I inngangen til hotellet er det en sikkerhetskontroll med metaldetektor og da vi gikk igjennom ropte en fra resepsjonen ”Stop! Sir, Stop!” Jeg skvetter til og fryser på stedet, registrerer raskt at sikkerhetsvakten ikke er der og regner med at vi skal vente til hun kommer tilbake. Da smiler de bredt fra resepsjonen og vinker oss bort til seg og spör på pen engelsk om vi har mistet et kamera! Et lettelsens sukk gikk gjennom meg da de fortalte at en taxisjaför hadde ringt til hotellet og fortalt at to av deres gjester hadde tatt taxi med han og glemt igjen et kamera i baksetet. 5 minutter senere svingte han inn foran hotellet og kom muntert inn med kameraet!

Til middag spiste vi Lamachun. Lamachun er en tyrkisk rett der ett lag med lammekjöttdeig smöres ut over en tynn lefse, det kalles også tyrkisk pizza, men det er litt misvisende for det er ingen ost på lamachunen. Lamachun er kjempegodt synes vi og idag spiste vi det på en lokanta ikke langt fra hotellet. Til lamachunen fikk vi coban salatasi, lök, flere lefser og en salsalignende saus som var sterk. Etter middagen gikk vi til en cafe som har et vannfall som gjör luften kjölig og behagelig. 

Vi tok metroen hjem til hotellet.